jeg er en seiler på livets hav
på tidens skiftende bølge
min venn og sønn har meg kursen gav
og denne kurs vil jeg følge
jeg stevner frem mot de lyse lande
med livsens trær på de skjønne strande
hvor evig sol og sommer er
iblant jeg seiler for medvinds bør
i andres kjølvann og følge
som just lik meg denne reise gjør
hen over jordlivets bølge
og havet smiler og solen skinner
min dag så stille og blid henrinner
mens vinden fyller alle seil
men ofte ensom i brott og brann
i uværsnetter jeg seiler
da ingen kjenning jeg har av land
og intet fyrtårn jeg peiler
men når jeg nær tror mitt skip begravet
da kommer seilet på bølgehavet
om først i siste nattevakt
når siste storm er engang ridd av
og hjemmets kyster jeg skimter
jeg ser i solglans et annet hav
krystall som funkler og glimter
jeg skuer portenes perlerader
og hører englenes myriader
som hilser meg velkommen hjem
la ankret falle jeg er i havn
i ly for brenningens vover
jeg kaster meg i mitt seil senn favn
og de som hjelper meg over
og center elskede stemmer kaller
mens ankret sakte og stille faller
i evighetens lyse land
